Utviklingstamsale på skolen med et av barna våre. Jeg har forresten ikke glemt en eneste av samtalene denne våren. Hurra!
Men altså, du sitter liksom der og snakker om skolegangen til barnet ditt, og er engasjert og interessert og nysgjerrig. Med andre ord: Alvorlig og seriøs med en du har mer et profesjonelt forhold til enn vennskapelig. Ja til læreren alstå, ikke ungen din.

Men så…..etterpå går jeg på do for å hjelpe et av de mindre barna  som jeg hadde med meg og som lekte ut i skolegården med noen andre, på do. Og på do tar jeg en titt i speilet og tenker umiddelbart: «Ånei, hvordan er det jeg ser ut på håret»???

Jeg pleier å sette en stor klype i håret og det er en ganske safe sveis. Har sjelden tid til å bruke mye tid på håret, og spesielt når jeg hverken rekker å gre eller ordne håret, så er dette en helt perfekt sveis. Funker til både hverdags og fest faktisk!
Men akkurat denne dagen slo den litt feil, og det ser ut om jeg prøver å ha pannelugg, eller skulle ønske at jeg hadde og prøvde å lage en liksom.
Hva tenkte læreren, han må jo ha sett at det ikke var meningen å se sånn ut! Men han kan jo ikke si noe heller liksom.

Så der sitter jeg og er helt seriøs liksom og ser så dum ut!

Hm, hvis man møter noen som ser dum ut, kan man si ifra da? For tenk det var meningen at de skulle se sånn ut, og så får de beskjed om at de ser dumme ut? Det går jo ikke.

Vi lo godt av det da vi kom hjem. Og Mia tulla og lagde en «reklamefilm» for meg der teksten var: «Har du ikke lugg? Lag din egen pannelugg».
Hahaha. og så overdrev hun og etterlignet meg når hun lagde pannelugg til seg selv ved å dra håret sitt som hun hadde i hestehale forover.

Uff. Jaja. det er bra man kan le av det da!