Absolutt hjemme

, , , , , , ,

Hun MÅ få barn, ellers forstår hun ingenting!

Den store skrekken har jeg funnet ut, er at mine døtre ikke skal ønske å få barn. En gang i blant har de sagt at de ikke vil få barn, enten fordi det høres så vondt eller fordi det ser så slitsomt ut med barn.

Mia på 9 spør stadig vekk om hvor vondt det er å føde:
-Mamma, er det like vondt å føde som å få skrubbsår?
-Mamma, er det verre å føde enn å ha flis?

Lilli på 7 er mer opptatt av hvordan det er å HA barn:
-Mamma, er det koselig å ha barn?
-Mamma, hvordan er det å være mamma?

Silje på 15 er mer opptatt av hvor slitsomt det er med barn:
-Mamma, jeg drar til bestemor jeg…
-Hvorfor kan ikke de ungene rydde etter seg. Jeg rydder alltid opp jeg, dere finner aldri mine ting liggende rundt her.
-Kan noen kaste den bråkete leken der i veggen?!
(Må bare tilføye at hun også er helt betatt av småbrødrene sine altså, hun koser og bærer på dem så ofte hun kan).

Da vil jeg si til jentene mine:
Det ER verre å ha skrubbsår enn å føde! Og det ER veldig koselig å ha barn.
Og de lydene……når du hører dem 100 ganger om dagen…så hører du dem ikke lenger. Dessuten, når du vet at det er favoritten til din lille skatt, så vil du på en måte…om ikke elske lyden….venne deg til den.

Men ærlig talt! En av mine store redsler for at de ikke skal ville ha barn, er at dersom de ikke får barn, vil de aldri forstå hvor fantastisk jeg er. Ja, jeg som mor altså. Hvis de ikke får barn selv vil de ikke forstå hvor store ting jeg har gjort for dem. De vil ikke forstå hva det ligger i å ikke få sove og alikevel møte familien med et smil. Eller å ikke klare å møte familien med et smil
Hvis de ikke får barn, vil de ikke skjønne hvorfor jeg ikke holdt huset ryddig hele tiden. De vil ikke skjønne at jeg valgte tiden med dem fremfor diverse husarbeid rett som det var.
De vil sette så stor pris på alle feriene jeg gjorde til noe koselig dersom de selv erfarer hvor mye som kreves å reise i en varm bil med 6-7 barn. Vel, dersom de får barn vil de skjønne det, men ikke hvis de ikke får barn.
Og de vil ikke skjønne hvor krevende det er å hale frem motivasjon til å gjøre lekser med 5 skolebarn etter at de for lengst er gått inn i «lekemodus». De kommer ikke til å skjønne det. Men det må de! Det synes jeg. Da vil de forstå hvor flink jeg var.

Hvis de ikke får barn, vil de aldri skjønne hvor tålmodig jeg var med dem, og ikke minst vil de ikke forstå de gangene jeg mistet tålmodigheten. Hvis de ikke får barn selv, vil de kanskje synes jeg ikke var noe flink.

Men så, jeg vil de skal få barn fordi det ER fint å ha barn.
For litt siden var hele familien på Tusenfryd. Jeg sa til mannen min at «Hadde det ikke vært kult om bare du og jeg var på Tusenfryd….uten barn altså?»
Men det synes han hørtes kjedelig ut, så det slo vi fra oss.
Vi var enige om at det var mye kulere å være på Tusenfryd med barna.

Det er litt sånn som med livet. Man opplever så mye gjennom barna, og enkelte opplevelser er bedre når du opplever det med barn. Som å stå i køen til en karusell som 5-åringen er akkurat stor nok til å kjøre. Å føle og se spenningen og entusiasmen til den lille pjokken er mye kulere enn å stå med hvem som helst annen. Og gleden og stjernene i øynene etter karuesllen:
-En gang til pappa!

Livet med barn er ganske så kult, det ER virkelig det.

Jeg har hørt at det er veldig kult med barnebarn også, så jeg virkelig håper at mine barn vil få barn også når tiden er inne.

Comments (

10

)

  1. baresanna

    Så festlig innlegg.. Har tenkt mange gode tanker om mamma siden jeg selv ble mor for 3 mnd siden. Det eneste jeg vet er at jeg har en gutt, og han blir aldri å skjønne det uansett 😉

  2. Lammelåret

    Tror du har rett i mye av det du skriver her. Jeg har mye større forståelse av mine foreldres etter jeg fikk barn. Det er som å se seg selv og sin oppvekst med mye øyne når en forstår hva det krever – ikke av mor og far, men av oss som privatpersoner. Å være mamma eller pappa er jo ikke bare en rolle, men en del av den vi er – ikke noe som kommer i tillegg, som jeg forestilte meg at det skulle være.

    Og karuseller uten barn? Kan ikke være mening i sånt no’ vel?

    Fin dag til deg!

  3. Viktoria

    Det overrasker meg at du mener at barnløse har så liten innsikt. Jeg liker normalt bloggen din veldig godt, men dette skurrer for meg. Man får da ikke barn for at de skal forstå hvor tålmodig man har vært med dem? Og de må få velge om de vil ha barn selv, uten press.
    Jeg fikk barn sent, har 3 stk nå, men jeg både tenkte og reflekterte før jeg fikk dem? Og hvis mine foreldre hadde mast om å få barnebarn, eller prøvd å overtale meg, hadde det nok klikket for meg.

    Jeg forstår at det er skrevet med en ironisk touch, men allikevel?

    Som hun over her melder, så er det ikke sånn at jeg trodde at barn kun ble et tillegg, jeg forstod hvordan det ville bli. Har, med hånden på hjertet, ikke fått en eneste overraskelse mtp barna. Men jeg har blitt ganske provosert over folk som både ville advare meg, forberede meg, fortelle meg hvilken innsikt jeg ville få. Det har ikke skjedd, jeg greide å tenke og reflektere også før jeg fikk barn. Og jeg er bare et vanlig menneske, tenk hva de som er litt smartere enn meg vil få til? 😉

    Kanskje tenke litt før man skriver?

    Ellers synes jeg du har mange gode innlegg, og synes det er hyggelig å følge bloggen din.

  4. linda hagen

    Det er godt du forstår at det er skrevet med en ironisk touch:) For det er det det er:)
    Jeg har ingen formening om at barnløse ikke har innsikt, det kan det gjerne være at de har. Selv om noen ikke har barn kan de likevel ha mye med barn å gjøre på andre måter, eller ikke det heller. Man blir nok uansett automatisk litt klokere når man blir eldre, med eller uten barn:)
    Jeg kommer ikke til å legge meg borti om mine barn ønsker å få barn eller ikke, eller når eller hvor mange. Dette er en privatsak og det er selvsagt opp til dem. Jeg tror nå uansett at jeg har lagt opp til å få noen barnebarn okke som, og det gleder jeg meg til:)

    Men jeg føler jeg forstår mye mer av moren min nå når jeg selv har barn. Jeg kjenner hvilke bekymringer hun må ha hatt for barna sine, og hvor mye som gjøres uten at noen merker det. Som mor jobber man mye i kulissene i tillegg til alt det andre. Dermed er respekten enda større nå:)

    Så bra at du var så reflektert før du fikk barn og ikke har opplevd de store overraskelsene. Det har igrunn ikke jeg heller. Jeg er jo tross alt oppvokst i et hjem med barn, så jeg så for meg at det ville bli omtrent slik, og det har det blitt også.
    «Kanskje tenke litt før man skriver»? Denne skjønner jeg ikke helt. Jeg tenker jo før jeg skriver, men man kan nesten ikke unngå å noen gang tråkke noen på tærne. Man vet aldri hvem som sitter i den andre enden, og kanskje er de ikke i samme «humør» når de leser det jeg skriver som det «humøret» jeg er i når jeg skriver det jeg skriver.

    Men sånn er det jo. Det er mange blogger jeg følger, selv om jeg ikke alltid er helt enig i alt. Jeg tror det alltid vil være litt sånn 🙂

    Håper å se mer til deg!

    Klem, Linda

  5. Laila

    Jeg synes igrunnen at dette var både et tankevekkende og morsomt innlegg. Samtidig tar det opp et viktig tema. Jeg har fem barn, og vokste opp som eldst av fem. Da jeg giftet meg, ønsket jeg meg ikke barn i det hele tatt. Et «ryddig» liv med nok tid til seg selv, karriere etc, virket mye mer fristende. (det var faktisk oppdagelsen av tilknytningsteorien til Bowlby og betydningen av de første leveår, som gjorde at jeg fikk lyst på ETT barn. Og så ett til..)
    For meg var det faktisk overraskende hvor positivt det er å ha barn. Det at jeg valgte å følge morsinnstinktet mitt, gjorde morsrollen enda mer spennende og meningsfull. Man lever rett og slett et rikt liv, uansett hvor rotete det er rundt, hvor lite man får ryddet, trent, gjort de tingene man drømmer om å gjøre..
    Men i og med at jeg tenkte som jeg gjorde før jeg fikk barn, skjønner jeg veldig godt at ikke alle fristes til å få mange barn, i utgangspunktet. Men idag elsker jeg å lese om mangebarnsfamilier. Jeg tror det må ha en langt større verdi å kunne tilhøre en slik stor flokk, med den kulturen som utvikler seg, dynamikken, enn det å være enebarn, med alt man kunne ønske seg av materielle ting. Kanskje derfor er jeg også litt fan av Celine Dion. Hun er nummer 14 i søskenflokken. Den første sangen hun sang offentlig, hadde mammaen hennes skrevet til henne ved kjøkkenbordet. (jeg tror kanskje ikke hun hadde krefter og inspirasjon til den slags da hun hadde to barn..)
    Derfor, takk for en inspirerende blogg, Linda! Du er et forbilde for mange!

  6. linda hagen

    Takk for gode ord, Laila 🙂 Jeg er også fascinert av store familier, synes det er veldig morsomt å følge med på. Tenker ikke så mye på at vi er jo en stor familie selv, for vi er liksom bare oss. Det føles ikke som om vi er så mange egentlig. Jeg håper nå på flere barn, så vi får se på det:)

    Ha en fin helg, Laila! Og takk for en glimrende bok du skrev 🙂

  7. Kristina Hansen(kristinahansen.no)

    Sitter med litt blandete følelser og tanker etter innlegget her. Jeg har ei datter på fire år, og jeg føler ikke at jeg «forstår» hvor fantastisk mamma var, fordi jeg er mor selv. Det jeg sitter igjen med, er forståelsen av hvor slitsomt det er å ha barn. Og slik jeg har hatt det med min datter, så ønsker jeg nesten ikke det på henne, at hun får barn i ung alder, og kanskje sitter alene med barnet, slik jeg gjorde.

    Når det kommer til det å være mor, så er jeg kanskje mer egoistisk enn gjennomsnittet, jeg planlegger ikke en ferie på hennes premisser, slik kanskje mange andre gjør. Jeg ønsker henne alt godt oppover i livet, men samtidig er det så mye jeg skulle skånet henne for. Om hun ønsker barn når hun blir større, så må det bli opp til henne, men jeg håper for hennes del at hun ikke ender opp som jeg gjorde med henne, alene om alt.

  8. Ina

    Blei litt rørt av dette jeg. Kanskje fordi jeg synes det er så fint å være mamma? Kanskje fordi jeg håper å bli bestemor en gang?
    I hvertfall så ble jeg litt rørt.
    Ha en fin dag 🙂

  9. linda hagen

    Jeg snakker jo bare for meg selv, så når jeg nå etter å ha hatt barn i snart 16 år, både gutter og jenter så skjønner jeg litt mer av alt det usynlige arbeidet min mor gjorde. Det er det jeg mener. Synd å høre at det du sitter igjen med er hvor slitsomt det er å ha barn. For meg er det så utrolig mye mer enn det. Ifølge min erfaring unner jeg virkelig mine barn å bli foreldre. Men når tiden er inne da og ikke for tidlig. Det beste er å prøve å unngå å bli alenemor, men når det er sagt så har jeg stor respekt for alenemødre og for de som tar imot et barn selv om de kanskje ble uplanlagt gravid litt for tidlig. Det står det respekt av.
    Det er nok mange forskjellige erfaringer med det å være mor, men for meg er det en fin erfaring.
    Høres absolutt ikke ut som er drømmesituasjon å være alene om et barn, og det er jo ikke alltid at man har noe valg heller. Ønsker deg lykke til videre og håper det dukker opp en drømmeprins til deg 🙂

  10. linda hagen

    Takk for det, Ina:) Jeg også håper jeg får noen barnebarn:) Det skal jammen bli koselig!