Jeg spurte guttene om hvor mange barn de mente av vi skulle få.
14-åringen sa at vi burde ha 16 barn.
– Det rekker jeg nok ikke engang, sa jeg.
-11 da mamma, det rekker du, sa 11-åringen.
Det er tydelig at de to ikke ser på mange søsken som noen hindring i allefall. Og det er jo hyggelig.
Men nå tar vi en om gangen vi da, så får vi se hva tiden bringer.
Men en ting er sikkert, man burde alltid ha en 2-åring. Små 2-åringer er så kosete, morsomme og bare helt herlige!
Det å komme inn i en familie som nr 5, 6, 7 osv virker som en drøm. Alle digger dem og de har så mange rundt seg og er et midtpunkt og de får så mye kos!
Jeg tror det er verst å være nr. 1. Det fordi de på en måte blir en prøvekanin, hvis noen skjønner hva jeg mener. De er den første trassungen foreldrene har hatt, det første skolebarnet, og ikke minst den første tenåringen.
Ikke misforstå, det er selvfølgelig flott å være nummer en også, men jeg synes noen ganger litt synd på hun som er nummer en. Når de andre kommer på samme stadier så har vi litt erfaring vi kan dra nytte av. Nå er alt nytt og vi prøver og vi feiler og vi prøver igjen og igjen og igjen.
Jeg merker at jeg slapper mye mer av nå med de yngre søsknene. Ikke på den måten at jeg er slapp altså, men jeg har nå erfart f.eks. falsk krupp noen ganger, og jeg vet umiddelbart hva jeg må gjøre hvis vi opplever det, og det er mange andre ting som jeg ikke stresser sånn med eller ting jeg ikke er så bekymret over. Og andre ting igjen som jeg er enda mer nøye med.
Men det blir vel folk av alle sammen skulle jeg tro. Det viktigste tror jeg er at barn har foreldre som prøver sitt beste, og at foreldrene gir trygghet og kjærlighet.
Men 11 barn….jeg vet ikke det helt altså. Spørs om jeg kan innfri det.