Hjemreisesamtale for far

Før man drar fra barselavdelingen etter at man har født, har jordmor alltid en hjemreisesamtale med mor.
I denne samtalen snakker jordmor med moren om knipeøvelser, og om barseltårer og at det er helt naturlig. De snakker om at tilknytning kan komme gradvis, og at alle de kjærlige følelsene kanskje ikke her der umiddelbart. De snakker om at den lille trenger hudkontakt. Ja, de snakker om ting som den nye moren trenger å vite litt om.

Men jeg tenker at det kanskje er en som også burde hatt litt informasjon om den første tiden hjemme etter fødselen. Hva med å ha en hjemreisesamtale med far? Det er ganske mye han naturligvis ikke kan vite så mye om med mindre han har studert fødsel, svangerskap og tiden etter fødselen.

Så her er et forslag til en hjemreisesamtale med far:

«Mor og barn trenger mye tid sammen den første tiden. Tilknytningen kan ta tid, og her er du som far uvurderlig. Du må avlaste så mye du klarer. Selv om mor virker pigg og mer oppegående og kvikk enn på lenge, så har hun nettopp vært gjennom en stor påkjenning, både fysisk med store smerter og psykisk med eventuell fødselsangst og engstelser. Hun er lettet over at alt er overstått og er glad for å være ferdig. Men dette må ikke forveksles med at hun er i superform igjen.  Hun ser kanskje piggere ut enn det hun egentlig er.

Hun er også veldig sårbar nå. Hun kan være veldig trøtt og sliten. Smerter har hun også i noen grad. Ikke glem at hun kan være litt redusert og ta lett til tårene. Det er viktig at du viser henne omtanke i denne tiden.

Under fødselen spente hun seg mye, og etter fødselen, mens hun hadde etterrier spente hun seg også. Og når hun ammer spenner hun seg. Du ser det på at hun hever skuldrene. Kom til unnsetning når hun ammer ved å tilby henne puter å støtte opp med og la henne ha den beste stolen.
På grunn av at hun har spent seg mye siden fødselen kan hun føle seg ganske mørbanket og støl. Det er godt for henne å få litt massasje. Du trenger ikke å være utlært, og det skal ikke så mye til. Omtanken ved å gjøre det er vel så viktig.

Det kan også hende at hun ikke er komfortabel med sin nye kropp som kanskje ikke er akkurat slik den var før hun ble gravid. Dette kan være sårt for henne og det vil hjelpe henne mye at du viser omsorg for henne og at du uttrykker stolthet og glede for den jobben hun har gjort ved å bære frem deres barn.

Siden hun er sliten i musklene og er anspent, er det til stor avlastning at du, når hun har ammet barnet, tar barnet og får det til å rape. Da kan hun hvile litt.
Hun kommer til å amme mye den første tiden. Og hun er sliten og veldig sulten. Da kan du lage mat til henne og hente drikke til henne. Du kan holde barnet slik at hun får spist maten sin.

Når hun ammer frigjøres et hormon i kroppen hennes som gjør henne søvnig. Dette er naturens måte å fortelle henne at hun trenger å hvile. Og denne hvilen er viktig for melkeproduksjonen. Så la henne hvile så mye hun trenger, og avlaste der du kan. Hun er ikke lat, hun bare gjør det naturen krever av henne for å produsere nok melk til barnet. Dette vil regulere seg selv etterhvert. Hun vil ikke alltid være så trøtt.

Om du ikke føler en sterk tilknytning til det nye barnet, så er det helt naturlig. Det kommer til å komme. Så du trenger ikke å uroe deg for det. Men det viktigste du kan fokusere på nå helt i starten er å støtte og avlaste mor. Alt kommer til å gå seg til.

Husk å få deg litt hvile selv også.

Barnet trenger hudkontakt. Og barnet blir kjent med familien sin ved å bli holdt og å se på ansiktene og høre stemmene og kjenne lukten deres. Så selv om det virker som man ikke får kontakt med den lille, så er det en bit av veien at barnet får se på deg, og lukte deg og høre stemmen din. Så når det lille hodet vinlger hit og dit med vidåpne øyne som ikke ser ut til å se på noe spesielt, så studerer han deg og sine omgivelser. Du kan både snakke og synge til ham. Han vil elske å høre stemmen din. Han har hørt den i det fjerne inne i magen allerede.

Gratulerer med et lite vidunder og lykke til med det nye familiemedlemmet! »

–

Sånn, hadde ikke det vært en grei hjemreisesamtale med far?

Nå er det jo 15 dager siden jeg fødte. Og jeg har følt meg både mørbanket og sårbar. Jeg har tatt lett til tårene og nesten ikke tålt noen ting. Jeg har til og med trodd at mannen min ikke bryr seg om meg. Hallo liksom?
Det er som å være i en litt spesiell boble der alt er fantastisk og litt trist fordi jeg har vært sliten i kroppen, men samtidig følt meg helt topp! Alt er bedre enn de siste ukene av svangerskapet, så såklart følte jeg meg FANTASTISK i formen rett etterpå. Jeg var jo kvitt den enorme magen, og jeg kunne tisse normalt igjen. Og jeg kunne gå litt mer normalt. Men bekkenet var liksom ikke helt der det skulle enda, men samma det, jeg var kvitt magen! Jeg fikk plass bak rattet!

Det er jo ikke lett for mannen å vite helt hvordan kona har det etter fødselen – at hun har det både bra og dårlig.

Jeg har vært ganske sur og lei meg fordi jeg ikke har følt at mannen har imøtekommet mine behov sånn like etter fødselen. Jeg har trodd at han ikke brydde seg om meg. Så jeg har vært både lei meg og sint og jeg har grått og vært avvisende.
Skjønte han ikke at jeg trengte massasje? Når jeg hadde sagt det liksom?Det skjedde jo ingenting. Ikke akkurat sånn jeg hadde tenkt inni hodet mitt i allefall.
Da det etterhvert ble ganske tilspisset ble vi tvunget til å snakke om det, og da følte jeg meg jo litt dum som faktisk hadde trodd at han ikke brydde seg om meg. Han hadde jo gjort masse for å avlaste meg. Men på mange andre måter enn den ene tingen som å massere meg. Men for meg var den den ene tingen som jeg trengte hele tiden fordi kroppen min verket hele tiden, derfor kjente jeg dette behovet mye. Men unger skal på skolen og mat skal handles og lages og så skal unger på trening og lekser skal gjøres og unger skal legges og innimellom alt dette skal mannen tjene penger. Så noe han hørte i en bisetning, hadde han helt glemt, nemlig at jeg ville ha litt massasje, og der gikk jeg og trodde han ikke brydde seg om meg, mens han ikke skjønte hvorfor jeg var så himla sur på han.

Jaja, bra vi fikk oppklart det da, at han faktisk bryr seg om meg:)

En liten brosjyre til mannen på barselavdelingen hadde kanskje gjort seg, eller en aldri så liten hjemreisesamtale?