Hjemmearbeidende vs. Hjemmeværende

For ca ett år siden var det en artikkel om meg i Bergens tidene om at jeg er hjemme med barna. Da jeg leste igjennom før den ble publisert, hadde artikkelforfatteren skrevet at jeg var «hjemmearbeidende». Jeg sa jeg heller ville at det skulle stå «hjemmeværende».
Grunnen til det er at «hjemmearbeidende» høres veldig ut som om det skal være så politisk korrekt, og at man virkelig må understreke at «joda, dette er en jobb altså», jeg jobber jeg, sitter ikke å slapper av. Men jeg er ikke så opptatt av å være politisk korrekt. Det skal ikke høres ut som om jeg «kamuflerer» at jeg er hjemmeværende. Jeg er bare hjemmeværende rett og slett.

Javisst er jobben jeg gjør her hjemme minst to heltidsjobber! Jeg har vært hjemmeværende i 17 år. Denne måneden er det 17 år siden jeg ble mamma og jeg har ikke jobbet siden den gang, og nå har vi 8 barn. Jeg ble sykemeldt under det første svangerskapet og så hadde jeg et års permisjon (kjekke penger), men jeg sa opp jobben for jeg hadde absolutt ikke noen som helst planer om å begynne og jobbe igjen, for nå hadde jeg jo fått barn og det hadde jeg ikke tenkt til å slutte med med det første.
Sånn tenkte jeg. Sikkert ganske rart å tenke sånn for mange.
Min mammakarrière var i gang og jeg gledet meg til å ta fatt på denne store og herlige oppgaven!

Som sagt/tenkt, så gjort og jeg har ikke jobbet i disse 17 årene.

Stor og fin mage!

Stor og fin mage! Her produserer vi barn som bare det!

Ikke jobbet sier du??? -tenker kanskje noen av dere. Kanskje spesielt dere som vet hvor krevende det er å være hjemmeværende.
For joda, det er søren hakke meg en brutalt krevende tilværelse.

Men jeg kaller det ikke en jobb. Jeg vil ikke si jeg jobber. Jeg forbinder «jobb» med å tjene penger. Motivasjonen for å jobbe er å tjene penger, oppnå status.
Min motivasjon er hverken penger eller status, det er ikke det som driver meg. Det er ikke penger som motiverer meg.
Det jeg gjør er ikke en jobb. Det er ikke et «arbeid».

Det er noe mye mye mye MYE større enn som så.
Det jeg driver med er å oppdra barn. Det er et høytidelig ansvar, en oppgave og en plikt. Også et privilegium. Jeg har fått barn som jeg må kose med og lære opp.
Jeg drives av kjærlighet og ansvarsfølelse.

Dette er ikke en jobb. Det er noe man gjør som foreldre. Ingen får betalt for noe som helst man gjør som foreldre. Alt man gjør som foreldre er frivillig. Men alle MÅ gjøre en god del som foreldre.

Den innsatsen jeg gjør som hjemmeværende mamma er skikkelig hardt arbeid hvis jeg skulle ha fått betalt for det. Hadde jeg skulle fått betalt for det jeg gjør hadde jeg nok hatt en veldig god lønn, for mange gjør jo det jeg gjør mot at de får lønn.

Noen ganger er det litt surt, må jeg innrømme, at jeg som synes jeg gjør det viktigste jeg kan gjøre, og en jobb som MÅ gjøres av meg (synes jeg), ikke får noen ting igjen for det. Jeg ofrer så utrolig mye når det gjelder penger (og karrière). Jeg «jobber» like hardt som mange andre.
Jeg blir på en måte «straffet» av å gjøre all denne utrolig viktige jobben selv, mens andre som setter bort denne viktige jobben store deler av dagen blir «lønnet» og til og med aplaudert. mens jeg bare får negative tilbakemeldinger på at det der kan da hvem som helst gjøre, alle kan lære opp ungen din. Du gjør ikke noe viktig, se å kom det ut i jobb fort som flint.

Jeg får ikke engang et klapp på skulderen og mange til og med ser ned på og hetser de som vil gjøre denne jobben selv. Det er så dårlig gjort.

Men jeg kan jo ikke klage heller, jeg har jo ikke en vanlig jobb. Jeg har valgt dette selv. Og selv kaller jeg det ikke en jobb. Hvis noen spør meg hva jeg jobber med, sider jeg at jeg er hjemme med barna.
En jobb kan man søke om å få. Man «søker» ikke om å få bli hjemmeværende. Det er jo det motsatte man gjør, nemlig at man ikke søker etter jobb fordi man heller vil være hjemme med barna.

Barna er ikke en jobb for meg. Barna er bare livet mitt. Det er sånn jeg har det. Det er ikke bare bare heller. Det er alt. Og dette er slik jeg har valgt å ha det. Mindre penger, men hjemmeværende. Jeg er hjemme, helt tilstede ved alle de små og store hendelsene (inntil de begynner på skolen da, da er det mange ting jeg bare får høre om , men det er fint det også).
Får jeg ikke sove om natten, så skal jeg heldigvis ikke prestere som lærer eller som hva som helst. Da kan jeg senke forventningene og kravene til meg selv den dagen og ikke stå opp skikkelig før kl 12. For jeg er hjemmeværende og er ikke på jobb. En sånn dag trenger jeg bare å gjøre det som jeg MÅ gjøres og jeg kan utsette de store tingene. Jeg kan ta ting sakte, la klesvasken være til dagen etter. For jeg er ikke på jobb og jeg kan bestemme dagene mine (nesten) helt selv.

Jeg gjør en viktig jobb/oppgave som jo noen MÅ gjøre. Noen MÅ kose med, leke med og lære opp ungen min. Noen, som f.eks. meg, har valgt å ikke (ta sjansjen på å) la noen andre gjøre det, men gjør alt selv. Uten lønn såklart. Andre får lønn for å kose med, leke med og lære opp ungene til andre. Jeg vet ikke hvor mye kos de får av andre, det vet jeg ikke. Men jeg vet i allefall at mine unger trenger ganske så mye kos, i alle fall så får de det.

Og for meg er ikke det en jobb.
Det er bare en stor glede (for det meste da, det er jo litt stress også av og til) og noe jeg gjør helt frivillig og uten noe forventning om «lønn».

Derfor sier jeg at jeg er hjemmeværende og ikke hjemmearbeidende. Jeg er rett og slett husmor. Og det er jeg stolt av. Jeg har tatt et bevisst valg og står ved det. Det skal ikke «kamufleres» med politiske korrekte ord som «hjemmearbeidende». Det trenger det ikke.
Men det betyr ikke at det ikke er beinhardt arbeid eller at det ikke er krevende, for DET er det!

Hva tenker du om det?
Hjemmeværende eller hjemmearbeidende?

Linda
Les mer om hjemmeværende-tilværelsen, følg bloggen på facebook. 

 

3 Comments:

  1. Jeg har 5 barn og tenker veldig likt som deg. Jeg har ikke vært hjemmeværende hele tiden slik som deg, men jeg har jobbet litt for å spe på budsjettet vårt. Men jeg har prioritert å jobbe kvelder, netter og helger slik at pappaen har vært hjemme når jeg har vært på jobb og omvendt. Nå har jeg tilbakelagt 5 år hjemme etter jeg fikk minstemann, uten å jobbe noen ting. Men nå må jeg ut i jobb igjen og jeg har kommet litt i gang. Jeg fikk en liten aha opplevelse da jeg fikk beskjed av han jeg skulle levere attester og slik til at de regnet bare ansiennitet på stillinger over 50%…. Og jeg som da har prioritert å være mest mulig hjemme med barna får lav lønn pga at jeg har jobbet stillinger under 50%. Takk for den liksom:p
    Kos deg med barna og gi deg selv en klapp på skulderen når dagen er over;) 8 barn er ingenting å kimse av!

    • Det var kipt med den ansienniteten ja. Men sånn er det vel bare. For min del får det bare være. Kommer ikke til å anger på at jeg er hjemmeværende, men kan nok komme til å synes enkelte konsekvenser er litt sure. Men det får så være. Klapp på skulderen til deg også 🙂

  2. Så bra innlegg! 🙂 Jeg er også hjemmeVÆRENDE, og også stolt av det. Får mye pes for det, at jeg kaster bort livet mitt, men livet mitt er jo datteren min… Synes jeg gjør den viktigste jobben i verden, jeg.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.