Du mor, du ER bra nok. BEST, faktisk!

 

Jeg driver og ser en dokumentar som heter «The beginning of life»  på Netflix, og den første episoden handler om de viktige første årene i et barns liv.

Det fortelles om en undersøkelse gjort blandt veldig mange barn fra Romania som bodde i barnehjem. Disse barna ble fulgt i 12 år og de havnet på ulike steder ved adopsjon, og noen ble ikke adoptert. Alle hadde til felles at de hadde bodd på barnehjem de første årene av livet og ikke fått de de trengte av tilknytning og kjærlighet. De hadde blitt stelt men ikke noe særlig mer, for det var det ikke tid til.

Etter mange år ble disse barna undersøkt og vurdert hvordan de hadde det og hvordan de hadde klart seg der de nå bodde. Det viste set at det hadde ikke hatt noe å si om de havnet i rike eller mindre rike hjem. Alle var «skadet» av den manglende omsorgen og kjærligheten som de led under som barn. Dette sier litt om hvor viktig de første årene er. De legger grunnlaget for resten av livet.

Vi fikk også møte en mor med to små barn som bodde i fattigdom. Triste murvegger, gammel seng, ikke særlig pent og en dusj som var noen korridorer bort og som var mørk og det så ut som om det var en dusj som flere beboere i et stor kompleks brukte.
Denne moren var så søt og den minste lille gutten (for det var kun han som var i videoen) var lykkelig og det slo meg at han er jo faktisk en av verdens heldigste barn, som har en mamma som gir ham alt han trenger de første årene av livet. En som er dedikert, som koser, som bekrefter og anerkjenner og som gir masse kjærlighet.
Man trenger jo ikke å være rik for kunne gi det til et barn.

Jeg har alltid følt at de første årene er spesielt viktig, og det kommer ofte frem i dokumentarer som dette der noen har forsket på det. Jeg visste ikke noe om forskning på dette da jeg fikk mitt først barn for over 18 år siden. Jeg bare visste at jeg ville vær hjemme. Det føltes som en så stor og viktig oppgave, det å imøtekomme dette barnet og gi det omsorg og kjærlighet – at dette kunne jeg ikke overlat til noen andre, men måtte ta denne oppgaven selv.

Hvis jeg hadde hatt barnet mitt i barnehage, tror jeg at jeg hadde gått å lurt på: «Savner han meg? Får han nok kos? Får han trøst når han slår seg? Skjønner de hva han sier? Skryter de av ham når han får til noe? Ser de hvor flink han er når han prøver å vise at han kan hoppe? Skjønner de at han hopper? Får han spise selv og får han lov til å søle litt (for det lærer han av – må jo øve seg)?  Får han slappet av hvis han vil det? Lurer han på når mamma kommer?

Dette er grunnene til at de som jobber i barnehage må være godt utdannede. De må ha kunnskap om hva som er viktig for små barn for at de skal kunne vokse og utvikle seg både motorisk og emosjonelt. De må vite hva som styrker et barns selvbilde.
Hvis jeg noen gang får behov for å ha barn i barnehage, så er det veldig viktig for meg at de som jobber der er utdannede. Ikke for at det gir meg en garanti for at de er flinke med barn, men da vet jeg i allefall at de har lært om barns behov. Det kan jo være at det jobber noen i barnehage som ikke har barn selv og som ikke har erfart og lært på den måten hvordan et barn fungerer. Dessuten er barn også forskjellige, så når man passer andres barn så mye som man gjør i en barnehage må det en viss garanti til. Men selv om de har utdanning, så er det ikke sikkert de er de beste til å passe mitt barn.

Har man omsorgen for sine egne barn, trenger man ikke denne utdanningen. Jeg mener det blir noe annet å passe barn i barnehage og det å passe sine egne.
Med egne barn, er det et grunnlag der som ikke er der mellom barnet og en random barnehageansatt (sorry utrykket «Random». Jeg prøver ikke å bagatellisere barnehagepersonell, for de gjør en god innsats i å ta seg av barna, det er ikke det. Det er det at jeg tror det er stor forskjell på hvordan barnet knytter seg til de voksne i barnehagen fordi det er flere av dem der og kanskje nye og noen som slutter.. mens mor/far er stabile der de er).

Foreldrene forstår barnet som ingen andre gjør. Jeg opplever ofte at jeg må «oversette» hva barnet mitt mener hvis han snakker med andre. Det er jo ikke så rart for det er ikke nødvendigvis så lett å skjønne hva et barn du ikke lever med mener med sine fakter og lyder. Dette kan man ikke utdanne seg til. Dette krever at man lever og vokser sammen.

En veldig trist tendens jeg ser, er at mange foreldre tror at barnet deres MÅ eller BØR gå i barnehagen for å få den stimuli som trengs for dere utvikling. Som at det ikke kan klare den «jobben» selv. De tror at når noen går flere år på skole for å lære seg å passe et lite barn, så sier det seg selv at det antagelig trengs, og at de utdannede er mer egnet til å ta vare på og lære barnet dere det det trenger.
Dette er feil!!!
Det er i allefall ikke riktig. I noen tilfeller så er det kanskje det, hvis barnet ikke har det bra hjemme og foreldrene har store utfordringer som sykdom eller rusavhengighet eller sånn spesielle tilfeller. Ja da, tror jeg at barnehagen kan være godt å ha.
Men hvis hjemmet er stabilt og foreldrene er alminnelig stabile og evner å ha omsorg å være glad i barnet, så trengs det ikke mer enn det. 
Barnet har masse evner i seg og er proppet med nysgjerrighet og ønsker å finne ut av alt og lære alt mulig rart. Man trenger egentlig bare å gi barnet tid til å utfolde seg og legge litt tilrette, så kommer alt av seg selv.

Jeg håper at nye foreldre slutter å tror at de ikke har det som skal til. Hvis det er blitt sånn at folk tenker slik, så er samfunnet på vei i feil retning.

Du, som mor/far ER bra nok for barnet ditt. MER enn bra nok. DU er BEST, faktisk!

Følg gjerne bloggen på Facebook, for mer foreldresnakk og innblikk i livet til en familie med 8 barn som aldri har gått i barnehage som som er herlige mennesker! 

«If we change the beginning of the story,
we change the whole story»

2 Comments:

  1. Jeg følte at de i barnehagen var mer enn kompetente til å ta seg av mine barn. De forsto like godt som meg hva de sa, de kjente jo barna de også. De som vokser opp hjemme får sin ballast, og de i barnehagen en annen, jeg tenker at det ene ikke nødvendigvis er verre eller bedre enn det andre for ingen familier eller barn er like.

    Det å være elsket, det er en forutsetning for å klare seg. Jeg mener at man ikke kan bli elsket av for mange, for det er ikke uten grunn at de ansatte gråter når det er avslutninger tenker jeg. <3

    • Linda C. Hagen

      JA det er mange ildsjelser som jobber med barn, det tviler jeg ikke på. Det jeg vil få frem er at mange tror at barna MÅ i barnehage for å ha normal utvikling. Det stemmer bare ikke. Det er ikke noe som en barnehage kan gjøre som ikke foreldrene kan gjøre og jeg beklager, men jeg tror ikke at barnehageansatte elsker alle barna de passer på like mye, og i allefall ikke like mye som foreldrene. Men det er fint hvis barn som er klare for det, kan bli trygge på andre voksne. Men at det er et MUST å sende barna i barnehage er ikke riktig. Men hvis noen må de pga jobb, så er det viktig at de som jobber der kan sakene sine 🙂 Når det nevnes ballast så kan nok hvem som helst få med seg ballast. Den største ballasten, etter min erfaring, får de når de begynner på skolen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.