Forrige natten, la jeg Levi på 2 år inne hos de andre småguttene. De har jo en tre etasjers køyeseng som JEG har bygget selv (ja, er veldig stolt av det så jeg nevner det så ofte jeg kan, hehe). Så der sov de altså, 7 åringen, 4 åringen og 2-åringen.
Og da vi skulle legge oss lå det ingen barn i senga. Vi kan ikke huske sist det var slik!!
Jeg kunne legge meg ned i midten av senga mi, og ha armene FORAN meg og trengte ikke å ha de over hodet for å ha plass, men kunne ha dem akkurat der jeg ville. Det var en rar opplevelse og det var, for å si det rett ut: stusselig!
Det var jo ingen tjukke, deilige lår å klemme på.
Ingen deilige kjaker på kysse på.
Ikke noe mykt deilig hår å lukte på.
Ikke noen deilig, varm liten kropp som lå inntil meg.
Ingen søte små føtter å kose med.
Ikke et fredelig, nydelig lite ansikt å beundre før lyset ble slukket.
Det var ikke så herlig som jeg trodde det skulle være. Jeg savnet de to små guttene som pleier å være der.
Det høres kanskje rart ut, meg jeg ble glad da de kom inn til meg i løpet av natten. Da følte jeg meg skikkelig lykkelig!
Tenkt så heldig jeg er som har sånne nydelige små barn som kan ligge i sengen min. Det er så koselig å ha dem der.
Ja, selv om det noen ganger blir litt trangt. Men nå som vi har en større seng, gjør ikke det noe da.
En annen ulempe, er det at jeg kan ikke alltid stå opp om morgenen uten at de også våkner og det kan være litt forstyrrende når jeg skal vekke de andre skolebarna ogsånn. Da blir jeg litt hemmet når de går etter meg og griner.
Men altså, jeg nyter jammen å ha de hos meg når jeg sover. Og det å våkne opp å se på dem sove er fantastisk! For en start på dagen. Hver dag!
Ser greia, men man glemmer det etter hvert. Også digger jeg stjerneformasjon i senga??
Min seng er 120 cm. Jentene er snart begge lenger enn meg. Den ene er allergisk mot kroppskontakt. Men i våken tilstand kan jeg fortsatt få en kose- klemmestund og det er superkos!
Men så har de også en mamma å arve, ekstremt kosesjuk fortsatt!