Diagnosen «Kronisk søt» er helt ufarlig i og for seg, altså.
Den har endel symptomer. Men symptomene rammer mest personer i nærheten av den som er kronisk søt, og da oftest de aller nærmeste.
De vanligste symptomene er:
– Utbruddet; «Aaaaawwww»
– Man forandrer toneleie
– Man begynner å snakke rart
– Man får et salig uttrykk i ansiktet
– Man må avbryte alt man holder på med for å kose
– Du begynner å tenke på vedkommende
– Du blir helt mo i knærne
– Besviming kan forekomme
– Du kan bli ufokusert
Det finnes ingen kur mot «kronisk søthet». Det finnes heller ingen støttegruppe (kanskje burde det opprettes en FB-gruppe for dette?). Man må faktisk bare lære seg å leve med det. Det er sånn at du kan tenke at «nei, det går ikke an å være så søt – så blir de bare søtere og søtere». Det er ganske rart.
Det er heldigvis ikke farlig og ikke smittsomt.
Hvis du har opplevd noen av de symptomene over, er det stor sannsynlighet for at du har noen som er «kronisk søt» i ditt nærmiljø.
Slik det arter seg for den som er kronisk søt, er at den kan oppleve å plutselig få en klem, og et kyss på kinnet. Av og til kan klemmen vare lenge og være ganske god og hard. Men dette er ikke farlig. Han kan oppleve å bli løftet opp og svingt rundt. Han kan også oppleve at (spesielt) voksne kan bli litt rare rundt han; de kan også begynne å synge. De kan komme til snakke rart og lage morsomme lyder og ansikter. Men dette synes han bare er morsomt, så det er ikke noe farlig.
Jeg har masse er faring med personer som er kronisk søte, for jeg har ganske mange av dem i mitt hus, faktisk. De er veldig koselige. Det er bare å ta kontakt med meg hvis du trenger å snakke om dette. Dette burde ikke være noe tabu, og er absolutt bare positivt. Det er egentlig et veldig vanlig fenomen, tro det eller ei.
Ønsker dere alle en flott påske, og sender med et bilde av min 4 mnd gamle sønn, som jeg allerede har oppdaget at er Kronisk søt. Flere av symptomene kan merkes hver eneste dag. Tenke seg til, jeg har fått 7 barn som aller er kronisk søte. Hm.
