Det finnes to typer mammadalter.
Her er den ene:
Gutten min er sånn mammadalt! Ha skal absolutt være hos meg heeeele tiden, og bare jeg drar til butikken begynner han å hyle! Jeg kan ikke engang gå på do alene, han står utenfor å hamrer på døra.
Han er umulig å få i seng. Jeg er nødt til å sitte ved siden av sengen hans helt til han sovner, hvis jeg prøver å snike meg ut, setter han igang med å sutre. Jeg håper han slutter å være så mammadalt snart og begynner å bli litt tryggere uten meg, for jeg trenger å gjøre mine egne ting også. Når jeg har vært borte en stund og han ser meg igjen, begynner han å grine, neste for å demonstrere at jeg har vært lenge borte.
Her er den andre mammadalten:
Gutten min er sånn mammadalt! Han vil være sammen med meg absolutt hele tiden, og det er så koselig. Han blir superglad når jeg endelig kommer hjem fra butikken og klamrer seg til meg!
Han elsker å ligge hos meg om natten og jeg synes det er så koselig. Hele natten er en eneste lang klem. Han er en så trygg og glad gutt. Jeg får ikke gjort så mye med hobbyting og sånne ting, men det gjør ingen ting, for nå har jeg jo han, og andre ting kan vente litt nå.
–
«Mammadalt» har litt negativt innhold føler jeg. Man kan si at et barn «eeeer så mammadalt fordi han gråter når han blir sendt i barnehagen og mor må gå». Man kan høre: «Send ungen i barnehagen så han slutter å være så mammadalt».
Jeg skjønner ikke hvorfor man skal motarbeide barnet på en sånn måte. Gi heller barnet masse tid og trygghet, tenker jeg.
Er ikke alle barn mammadalter? Til en viss grad? Og hva er galt med det?
Når er et barn for mye mammadalt?
Har det ikke også veldig mye med innstillingen til mor? Noen vil sikkert si at min 3-åring er mammadalt. Men jeg synes ikke han er det, iallefall ikke i negativ forstand, jeg synes han er en kjempekosegutt og av erfaring vet jeg at en gang tar den tiden slutt, så jeg nyter det så lenge som overhodet mulig.