Hva tenker de gamle egentlig?

I går da jeg var ute og gikk tur med småguttene, møtte vi en gammel dame utenfor butikken. Ettersom Eskil snakker med alle han ser, begynte jeg å snakke med henne. Jeg vet ikke hvordan, men vi kom veldig raskt inn på at det er så mye rart som skjer for tiden.

Hun var så bekymret fordi det var så mange skilsmisser. Så veldig mange. Hun syntes så synd på barna, hva skjer med de da når de blir store? Kommer de også til å skille seg? Hva så videre? Skal ingen holde sammen lenger? Man kan ikke være enig om alt, det er man aldri, sa hun. Hun hadde vært gift i over 55 år og hun sa at den første forelskelsen varer ikke på den måte for alltid, men at det blir annerledes og at det er helt naturlig og også fint.  Og alle barn er jo i barnehage og alle skal på noe hele tiden. Hvorfor er man ikke mer sammen? Hva er det som skjer?

Jeg skulle så gjerne ha snakket lenger med henne, men Eskil begynte å bli litt utålmodig. Han ville inn i butikken.

Hun syntes det var morsomt å høre at jeg hadde syv barn, for det var jammen uvanlig i dag, og at jeg hadde vært hjemme med barn i over 15 år. Hun ønkset meg lykke til videre.

Hvor mange har egentlig tid til å stoppe å prate med noen utenfor butikken? Altså prate med noen de ikke kjenner? Hun var så søt og god der hun stod og var å bekymret over utviklingen i samfunnet. Det må være rart å observere utviklingen i samfunnet over så lang tid. Å se ting bli værre eller dårligere.

Hun var definitivt ikke fornøyd med utviknlingen når det gjelder skilsmissestatistikken og hvor travle folk er. Kan de to tingene henge sammen tro?

Jeg har opplevd flere ganger når jeg møter eldre damer når vi er ute å går tur, at de nesten alltid snakker om dette, ofte uten noen foranledning også.

Hvorfor blir vi skilt da? Tilbringer vi for lite tid sammen? Er vi blitt for sære og egositsiske som følge av trender om å bruke så mye tid på seg selv? Blir vi rotløse av å tilbringe for lite tid med våre nærmeste fordi vi er i barnehage fra tiddlig alder og både store og små er med på flere aktiviteter enn vi egentlig har tid til sånn at vi ikke får tilbrakt nok tid sammen til å skape trygg tilhørighet og ansvarsfølelse?
Hva er egentlig greia?

Jeg lurer på hva jeg kommer til å synes er rart med utviklingen når jeg blir gammel. Jeg håper mine barn har tid til sine gamle foreldre.

Linda

8 Comments:

  1. Viktige tanker dette, har tenkt på det jeg også. Mamma og pappa gikk fra hverandre når jeg var 17, og jeg er helt klar på at jeg skal gjøre alt i min makt for ikke å skille meg. Det er ikke noe gøy for barna. Når det kommer til å snakke med fremmede, så tror jeg at jeg er godt opplært der. Mamma har nemlig alltid snakka med alle, kjente og ukjente. Ingriden vår er også veldig sosial og glad i mennesker, så hun havner i samtaler med alle vi møter. Veldig ofte innmari koselig!

    • I enkelte tilfeller så tror jeg nok at en skilsmisse ikke er til å unngå, men begge to bør strekke seg ganske langt og prøve ALT først. Svelge noen kameler og ikke minst ta en solid beslutning i før man innleder et forhold. Men det er også vanskelig å jobbe med det om ikke begge to jobber iherdig:) Trist at du hadde en lei opplevelse rundt skilsmisse, og godt å høre at du ønkser å gjøre alt for at dine barn skal slippe den opplevelsen.
      Og du har rett, det kommer mange hyggelige samtaler av å snakke ukjente mennesker. Man har mye å lære av andre:)

  2. Da jeg bodde i Sveits og hadde de første tre små barna, var jeg en dag ute i byen med en i vogn, en jeg dro etter meg på en trehjulsykkel og en på en liten egen sykkel. En gammel dame stoppet og spurte om de var mine alle tre. «Ja,» sa jeg stolt. «Gratulerer!» sa hun og gikk videre.

    • Jeg opplever ofte at gamle damer jeg møter, eller..de trener ikke å være gamle heller, de er opptatt av relasjoen barn/mor-foreldre og familie og samhold. Nesten som om de «tar tempen» på samfunnet. Jeg har også opplevd at eldre damer jeg møter spør om de alle er mine, og nikker gjerne fornøyd. De liker å se foreldre og barn sammen. Kanskje det bringer frem minner hos dem selv om dette som er så viktig?

      Jeg skulle gjerne sett at mange eldre blogget om sine tanker:D

  3. Hei Linda.Koselig, inspirerende og flott blogg du har!!
    Har lyst til å spørre deg et spørsmål angående homopat medisinen du har nevnt i ett innlegg at du brukte i forbindelse med fødsel. Var det en grunn til at du ikke brukte det ved neste fødsel? Har selv god erfaring m homopat medisin, men har ikke brukt det i forbindelse med fødsel. Vurderer å gjøre det hvis den kan være bra. Er gravid nå.
    Setter stor pris på svar:)

    • Hei! Det er ingen spesiell grunn til at jeg ikke brukte det ved neste fødsel faktisk, vet egentlig ikke hvorfor jeg ikke brukte det. Det har jeg ikke tenkt på før…
      Det jeg brukte var caluphyllum tror jeg det het og skulle tas et gitt antall før forventet fødsel og skulle forberede kroppen på fødsel. Fødselen gikk fint, men det er jo umulig å si om virkninen var bra eller ikke. jeg kan bare sammenligne med fødlsene etterpå, men det er jo så vanskelig å sammenligne fødsler også, ettersom de er ulike i varighet og intensitet. Men det skader jo ikke å forberede seg som best man kan da:)

      Du ble kanskje ikke så mye klokere av dette men. Masse lykket til med fødselen og takk for hyggelige ord:D

  4. Jeg har også tenkt mye på dette. Og både jeg og mannen er 100% enige om at man skal gjøre alt i sin makt for å unngå et brudd. Man MÅ jobbe for et forhold, det er ikke noe som overlever av seg selv. Man må aldri ta hverandre forgitt 🙂

    Bloggaward hos meg til deg 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.