I går da jeg var ute og gikk tur med småguttene, møtte vi en gammel dame utenfor butikken. Ettersom Eskil snakker med alle han ser, begynte jeg å snakke med henne. Jeg vet ikke hvordan, men vi kom veldig raskt inn på at det er så mye rart som skjer for tiden.

Hun var så bekymret fordi det var så mange skilsmisser. Så veldig mange. Hun syntes så synd på barna, hva skjer med de da når de blir store? Kommer de også til å skille seg? Hva så videre? Skal ingen holde sammen lenger? Man kan ikke være enig om alt, det er man aldri, sa hun. Hun hadde vært gift i over 55 år og hun sa at den første forelskelsen varer ikke på den måte for alltid, men at det blir annerledes og at det er helt naturlig og også fint.  Og alle barn er jo i barnehage og alle skal på noe hele tiden. Hvorfor er man ikke mer sammen? Hva er det som skjer?

Jeg skulle så gjerne ha snakket lenger med henne, men Eskil begynte å bli litt utålmodig. Han ville inn i butikken.

Hun syntes det var morsomt å høre at jeg hadde syv barn, for det var jammen uvanlig i dag, og at jeg hadde vært hjemme med barn i over 15 år. Hun ønkset meg lykke til videre.

Hvor mange har egentlig tid til å stoppe å prate med noen utenfor butikken? Altså prate med noen de ikke kjenner? Hun var så søt og god der hun stod og var å bekymret over utviklingen i samfunnet. Det må være rart å observere utviklingen i samfunnet over så lang tid. Å se ting bli værre eller dårligere.

Hun var definitivt ikke fornøyd med utviknlingen når det gjelder skilsmissestatistikken og hvor travle folk er. Kan de to tingene henge sammen tro?

Jeg har opplevd flere ganger når jeg møter eldre damer når vi er ute å går tur, at de nesten alltid snakker om dette, ofte uten noen foranledning også.

Hvorfor blir vi skilt da? Tilbringer vi for lite tid sammen? Er vi blitt for sære og egositsiske som følge av trender om å bruke så mye tid på seg selv? Blir vi rotløse av å tilbringe for lite tid med våre nærmeste fordi vi er i barnehage fra tiddlig alder og både store og små er med på flere aktiviteter enn vi egentlig har tid til sånn at vi ikke får tilbrakt nok tid sammen til å skape trygg tilhørighet og ansvarsfølelse?
Hva er egentlig greia?

Jeg lurer på hva jeg kommer til å synes er rart med utviklingen når jeg blir gammel. Jeg håper mine barn har tid til sine gamle foreldre.