Akkurat nå hadde det passet veldig bra å få lese om noen som så veldig frem til skolestart og så når den kom, innså hvor håpløs man er og hvor kaotisk det hele er og for så å se på det nye skoleåret med skrekk og gru.
Har ikke funnet noen slike ting å lese ennå, så jeg tenkte å dele min erfaring og tanker. Så håper jeg noen har nytte av det 🙂

I to uker har jeg saumfart alle butikker og alle tilbudsaviser etter alt vi trengte til skolen til våre 6 skolebarn. Og det er litt av en jobb skal jeg fortelle. Men helt først måtte jeg jo kartlegge hvem av dem som trengte hva. Hvem trengte nye sko, passer de gamle gymskoene? Hvem har ikke gymbag, hvem trenger ny skolesekk, nytt pennal? Hvem trenger mest bukser og hvem har mest behov for gensere? Vi må ha masse masse boktrekk og helst et eget mønster/farge til hver for å minske kaoset her hjemme.
Og tape, så klart. Kjedelig å mangle det når jeg skal trekke ørten bøker. Akkurat det å trekke bøker synes jeg er morsomt, så akkurat DET koser jeg meg med. Her i huset vil jeg ikke at noen skal trekke bøkene sine selv, for akkurat DEN biten som jeg liker vil jeg ha.
Jeg ser at det nå finnes sånne flotte elastiske bokbind. Men de koster jo rundt 20 kr! Det blir litt dyrt da, når man har 6 skolebarn liksom. Men heldigvis elsker jeg å trekke bøker i allefall.

Vel, så er det å handle da når jeg har funnet ut hva vi trenger. Jeg var dum nok å ta med en gutt og en jente ut for å handle klær. Og vi jenter elsker jo å handle klær, mens den stakkars gutten vi hadde med kjedet jo vette av seg. «Kan dere ikke bare ta den buksa der og bli ferdige da?»
-Joda, men se her da, se på denne fine genseren her, ååååå såååå fiiiiiiin!
*Øyerullings* fra gutten.
Men da vi avsluttet med McFlurry var det greiere.

Og det var flere turer med andre barn for å handle mer klær. Som de har vokst siden i våres. Er det mulig?

Jeg har sett frem til at skolen skulle starte. Det er noe med å komme i rutinene igjen. Men det var det da. Hvilke rutiner!!???
Det slår meg at her må vi stramme inn på rutinene igjen. Om morgenen er det som om huset er fult av zoombier. Om alle bare hadde hatt på seg zoombiekostymer hadde det sett ut som en scene fra en skrekkfilm. Serriøst. Alle bare går rundt omkring, nesten bare helt sånn hvileløst. Alle bare soser. Og i litt for sakte tempo, for vi har ikke sååååå forferdelig god tid om morran at det gjør noe.
Eller som jeg pleier å si: «Hvis alle bare gjør det dere må gjøre så har vi plenty av tid, men når vi skal ditten og datten så har vi brått ikke nok tid likevel. Skjønner dere eller!!!?»

Jeg er forvandlet til en masekjærring. Eller….de synes kanskje ikke det er noe uvant, men jeg synes i allefall jeg må mase veldig.
– Ta på deg sokker, gre håret, har du husket deo, hvem er denne matpakka si, finn hårspenner, ikke stå der og snurr, har du gått på do, vask øra dine, klokka går, husk hjelm….

Og plutselig er det stille. Det vil si så stille det blir med en baby og en 2-åring da.
Og i dag, lå det igjen et pennal etter at de var gått. Hurra, glemmekryss den andre dagen!

I går, etter den første skoledagen som forsåvidt gikk strålende faktisk, var jeg lettere frustrert på kvelden over alt kaoset i huset. Jeg gledet meg brått ikke så mye til disse morningene eller leggingene.
Ja, vi er ikke noe flinke med legging her i huset. Og det irritere meg.
I går følte jeg meg så lite flink.
Vi hadde vært ute på etpar ærender, og så kom kvelden så altfor brått. Det var bare å slenge i alle sammen mat. Og det ble for sent for noen etter min mening.
Jeg tenkte at det må jo være mulig å ha et par ærender uten at alt blir et salig kaos? Eller?
Er det virkelig ikke mulig? Er vi nødt til å ringe nannyhjelpen kanskje?
-Hvorfor har jeg så mange barn? spurte jeg frustrert mannen min om.
-Fordi vi digger det og du er god på det, svarte han.
-Men jeg er ikke det, sa jeg og så ut over kaoslandskapet i stua. Se åssen det ser ut her da!
Eldstemann som var oppe også, sa: -Mamma, det er ikke du som ikke er flink. Det er ikke din skyld at alle ikke rydder opp etter seg.
-Men jo det er jo det, for da har ikke jeg vært flink nok å lære dem det, sa jeg irritert over meg selv.
– Nei mamma, du tar feil, de har bare ikke øvd seg nok. Se på meg da, mine ting ligger aldri utover de. Det kommer seg.

Jeg sukket, følte meg utilstrekkelig men samtidig glad for at hun var så søt og ville oppmuntre meg
Jeg la meg tidlig.