Vi har jo helt fantastiske gutter, det må jeg bare få skryte hemningsløst av. Ja jentene er også fantastiske. Men, nå var det gutta jeg ville fortelle litt om, og da må jeg først fortelle om noe som skjedde for mange år siden.
I vår kirke at vi har en ordning som heter «hjemmelærer» som går ut på at to og to (helt vanlige medlemmer) drar ut og besøker noen familier hver måned for å se til at alt står bra til med familien og så har de gjerne et hyggelig lite budskap som de deler med oss.
Så var det altså for over 10 år siden at vi hadde besøk av to medlemmer fra kirken en dag. Og da samlet vi familien for å prate med dem. Den dagen hadde de noe viktig å si til barna. Jeg husker ikke alt de sa, men det er EN ting som virkelig traff Julian, som da var bare rundt 6 år. De fortalte om alt en mamma og pappa gjør i hjemmet, og sa at når mamma eller pappa ber barna om å gjøre noe, så skulle de si «Ja, jeg vil» og ikke «Nei jeg gidder ikke». Og når de så hadde gjort det de ble bedt om, kunne de si «Takk for at jeg kunne hjelpe til».
Dette for å vise at de setter pris på alt som mamma og pappa gjør for dem. Det er en måte å vise takknemlighet på.
Og helt siden den dagen har Julian gjort nettopp det. Hver gang jeg spør om noe. Jeg får aldri et «Nei, jeg gidder ikke». Og dette har også hans yngre bror Elias som antagelig ikke husker dette besøket, for da var han jo bare 3 år selv. Men også Elias stiller alltid opp. Julian har nesten oppdratt Elias helt på egen hånd. Fint for oss og Elias at han har en så flott storebror, og Elias er også en flott storebror og de to er heltene til småguttene. De har lært Eskil å ta backflip, og det er skikkelig kult!
Julian er blitt så godt som like høy som faren sin nå, og Elias har vokst masse siden bildet over ble tatt sist 17. mai. Det er kjempekjekt å ha sånne store gutter. Her om dagen kjoret jeg fast bilen i gjørma utenfor huset, og da kunne vi sende ut store sterke gutter til å hjelpe til. Nå endte det med at vår snille nabo måtte trekker oss opp av gjørmehullet likevel, for bilen var helt stuck og dekkene innsmurt i gjørme og vi kom ikke av flekken.
Jeg roser dem når de hjelper til og noen ganger sier jeg at deres fremtidige kone kommer til å være så glad for deres vilje til å stille opp for familien. For det de gjør nå i ungdommen sin, bygger karakter og de tar det med seg videre. Det er viktig å lære seg å jobbe og å bidra.
En gang fortalte jeg Julian at det finnes de som ikke gidder å hjelpe til hjemme, og at det finnes menn som ikke gidder å gjøre så mye.
«What»??? sa han da. «Jeg vil i alle fall ikke la kona mi gjøre alt. Hun skal ikke gjøre mest, det skal jeg gjøre.»
Fin gutt altså!
Jeg tror hans fremtidige kone kommer til å bli veldig glad for at han er så innstilt på å jobbe og bidra i familien. Julian er også hele familiens fredsstifter. Han er aldri sur og krangler aldri med noen. Det høres litt klisjè ut, men det er faktisk sant. Det er generelt lite krangling mellom barna her i huset på tross av at vi har så mange og mye av det er takket være Julian.