Det årlige bruddet?

Visste du at gress er mye farligere enn trampoline?
I fjor, da vi fant ut at NÅ, NÅ må vi oppgradere nettet rundt trampolina, så var det fordi en liten gutt falt ned av trampolina gjennom et stort hull i nettet.

Og ja, han brakk armen. Like før han skulle starte på skolen i 1. trinn. Han valgte rød gips.

August 2018 ble det rød gips.

August 2018. Den tapre lille gutten venter på å få på gips.

Vi håper ikke dette skal bli en ny tradisjon, men i år, bare noen dager før årsdagen for det første armbruddet, brakk han armen igjen! Den samme armen!

Men denne gangen var det at han snublet på gresset. Skaden var større denne gangen, og det var ikke på akkurat det samme sted som sist, men lengre opp på armen.

Denne gangen brakk begge beina i armen, og det var nærmere albuen. Han måtte operere. Det er altså farligere å falle på gress enn å falle ned fra tramolina.

Armen var som en banan

Vi alle var inne i stua og Mika og storebror Eskil var ute i hagen. Plutselig hørte vi et skrik. Han «bar» armen sin inn og jeg så straks at den ikke hadde helt rett fasong. Armen var mer som en banan. Han merket at armen hans brakk, har han sagt nå etterpå. Da han falt, ropte han «Jeg brakk armen!» og så kom han skrikende inn til oss.

Vi la på is, dvs. en pose med frosne grønnsaker, med en gang og ringte legevakta. Eller faktisk så heiv vi oss i bilen med engang før vi fikk svar.
Jeg visste at armen var brukket og skulle ønske vi bare kunne dra rett til sykehuset. Kan man det egentlig kanskje?

Vel, etter 20 min satt vi hos legen på legevakta som kjente oss igjen fra i fjor, for samme grunn.
Eh, er det litt flaut eller?

Vel, det bar rett på sykehuset og så måtte man jo ta røntgen og det er så fælt å vente når han har så vondt. Han hadde jo fått paracet, men var litt uttafor naturligvis.

Han måtte holde armen sin både flat og sidelengs under røntgen, noe som var vondt for ham. Så fikk han gips i påvente av operasjon dagen etter. Vi dro hjem kl 23 for å sove og skulle være på barneavdelingen kl 0730 dagen etter.

Han måtte være fastende før operasjonen, så han fikk litt mat og vi la oss. Vi sov absolutt ikke mye den natten. Han hadde smerter.

På sykehuset dagen (morgenen) etter fikk vi vite at han var satt opp som nr. 2 på operasjon, så det skulle ikke være så lenge å vente, med mindre det dukket opp noe akutt. Vel, det kan man vel si at det gjorde, for vi måtte vente hele 5 timer!

Det var absolutt ikke noe gøy for en liten gutt som hadde vondt, og som ikke hadde sovet. Vi så bare på tv, trillet rundt i korridorene i rullestolen.
Han var kjempesulten, men jeg kunne ikke gi han mat. Selv spiste jeg i smug. Jeg kunne jo ikke sitte å spise foran ham akkurat!

Uansett, endelig ble det hans tur og verdens søteste lille pasient tuslet inn i operasjonssalen.
Nye to timer å vente for mor. Men nå hadde far også kommet. Vi begge ville være der når han våknet.


Aug. 2019. Jeg vet, det er rart at det går an å være så søt, ikke sant? Han var nok rimelig distraherende søt under narkosen mens han ble operert. Men, alt gikk fint. Han var veldig redd like før operasjonen, men de kule legene gjorde at han følte seg trygg og avslappet og han var ved meget godt mot like før han fikk narkose. Etter at han var sovnet, kysset jeg ham, og gikk ut av operasjonssalen.

De teller tennene hans. Jeg tror det var for å bare få litt kontakt med ham og få han til å tenke på noe annet enn det som skulle skje.

Etter at vi kom oss ut fra oppvåkningen, måtte vi vente nye 2-3 timer på barneavdelingen før vi kunne dra hjem. Mika fikk mat og spiste masse, så sovnet han, og sov helt vi vekket ham og kunne dra hjem.

Det går fint med den lille gutten. Det er selvsagt ganske umulig å holde en 6-åring i ro. Men han har ikke vondt lenger og alt går igrunn som normalt, bare at han må ha litt hjelp på do og til påkledning.

Og så satser vi på at dette bare var et 2. gangstilfelle, og ikke en ny tradisjon.

I fjor startet han på skolen i 1. trinn. Vi tok han ut av skolen like etter høstferien, og han fortsetter med hjemmeskole i 2. trinn også.

Han må ha gipsen i mange uker og de pinnene han har i armen må han ha i hele 4-5 måneder! Han trener til vanlig Taekwondo, men det ser jo ut til at det blir en noe lang pause fra det denne gangen.

Om du vil høre mer om hvordan det går med ulykkesfuglen vår og hjemmeskolen og ikke minst få med deg podcasten om hjemmeundervisning som snart kommer, så følge gjerne Facebooksiden til Hjemmeskolebenken, join gruppa, og følg gjerne Instagramkontoen 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.