Det er med tungt hjerte vi slutter med hjemmeundervisning

Da har vi virkelig prøvd oss på hjemmeskole. I mars i år tok vi ut 11 og 9 (nå 10)-åringen for å ha hjemmeundervisning (hu). Ambisjonene var høye og jeg hadde i forkant lest om hu i 3 år, og også snakker med flere som har hu. Dette var noe jeg virkelig ville prøve. To av barna hadde også lyst til å prøve det, og vi tok de to ut av skolen.
Det var skikkelig nervepirrende å ta skrittet fullt ut. Men, vi kom kjapt godt i gang og hadde noen gode uker frem til sommerferien. Det gikk veldig fint. Jeg lagde også masse oppgaver som 3-åringen kunne holde seg opptatt med.

Her bruker vi "min første 1-2-3" fra Alfabetika og Mika fester rett antall klyper på kortene. Nå har jeg kjøpt en hel pakke med treklyper så han har mange klyper å bruke til dette.

Her bruker vi «min første 1-2-3» fra Alfabetika og Mika fester rett antall klyper på kortene. Nå har jeg kjøpt en hel pakke med treklyper så han har mange klyper å bruke til dette.

Vi startet igjen etter sommerferien og hadde en god start. Men, ettersom ukene gikk, begynte jeg å bli nervøs for at vi ikke fikk gjort nok. Dette er visstnok et litt typisk trekk for nybegynnere.
Alt var ikke fult så enkelt. Jeg kan ikke gå inn på alle grunnene til det.
11-åringen ønsket å prøve å gå på den gamle skolen. Altså, ikke den hun gikk på da vi tok henne ut for å ha hu. Men den hun gikk på i 1.-3. trinn. Nå går hun i 6. trinn. Hun trivdes så godt på prøveuken at hun startet der uken etter.

10-åringen fortsatte noen uker til med hu. Det gikk mye lettere med kun èn som hadde hu. Hun er en god student, men jeg må innrømme at selv om vi gjorde det bra, veldig bra, så ble jeg slitt mellom pliktene og de to småingene på 4 og 1,5 år som tar mye tid og plass. Jeg kunne jo ikke bare skyve de bort. Etter en stund begynte dette å bli ganske slitsomt for meg. Jeg har store mengder husarbeid å gjøre også.

Jeg vet at det er mange som har hu som har flere barn, deriblant småbarn, som klarer dette helt fint. Men alle er forskjellige, så det går ikke helt an å sammenlikne det heller. Jeg tror uansett at om man har hu fra starten av, er det lettere, for da er det en livsstil fra begynnelsen av. Har man hu har man gjerne det med alle barna og må derfor ikke står opp så tidlig. Selv om vi hadde hu med to stk, måtte vi opp tidlig likevel.
De to små ammer fortsatt og dette tar mye av kreftene og tiden min, og søvnen min.

Vel, så nå etter nyttår, begynner også 10-åringen på den samme skolen som 11-åringen. Faktisk så flytter 2.-klassingen også over. 2.-klassingen gleder seg, selv om han også vil savne læreren sin. Det vil jeg også, for hun er fantastisk. Men det er også den nye læreren han vil få. Alle snakker så utrolig pent om henne, så jeg er sikker på at han vil bli glad i henne også. Og om han ikke vil trives der, så kan han jo bare bytte tilbake.

Det er ikke utenkelig at jeg vil ta opp hu igjen. Men da må jeg sove om nettene. Det blir vanskelig og sliter på meg når jeg går rundt som en zoombie.

Men, det skal vi ha. Vi har prøvd. Og vi gjorde det veldig bra. Hu er veldig effektivt. Jeg snakket med en som er lærer som sa at hun skulle ønske flere av hennes elever hadde hu en periode. Ikke fordi de elevene var slitsomme, men fordi hu er så effektivt for å tette hull og ta igjen der man henger litt etter.
Det går så mye fortere å jobbe hjemme i ro og fred. Som forelder får man fulgt tett med hele veien i undervisningen. Og undervisningen trenger ikke å ta slutt noen gang egentlig. Når jeg vet hva vi jobber med i fagene, er det så lett å snappe opp ting vi ser eller hører ute eller på tv som har med det å gjøre, og vi kan snakke mer eller lære mer om det. Vi kan også fange noe vi synes er interessant og så studerer vi det. For det er som regel ett eller annet under læreplanen man kan sette det under. Vi kan liksom ta ting etter interesse og tid, mens vi passer på å følge læreplanen.

Det er så mye med skolen som jeg ikke liker. Veldig mye. Derfor jeg er glad det finnes et alternativ til stor lokal skole, nemlig den lille privatskolen barna skal gå på nå. Og selv om det jo også er en skole, med ting og tanker jeg ikke nødvendigvis liker, så er den litt bedre på enkelte ting. Den er blandt annet mer oversiktlig og har færre elever. Det at det er færre elever kan for noen være en ulempe faktisk. Alle må bare finne ut av hva som passer for seg. Men, denne skolen fokuserer mye på gode varme verdier som tålmodighet, vennskap, tilgivelse ol. På denne skolen er det også lettere å tilpasse elevenes kunnskapsnivå. F.eks. så kan en 5. trinns elev ha engelsk med 7. trinn hvis han er på det nivået osv. Pluss at vi voksne, foreldre og lærere blir mye bedre kjent med hverandre, og det synes jeg er viktig.

Ting ved skole som jeg ikke liker:
Tanken på at alle elevene skal lære det samme, fra den samme boka, på det samme stedet, i det samme tempoet: Allerede her skurrer det veldig. For alle er så ulike og lærer i ulikt tempo.

Skolen skaper tapere. Jeg har sett på et av mine barn som er veldig evnerikt, at han, etter å ha gått på skolen en stund føler at han er dårlig. Barn begynner å sammenlikne seg med andre. Han var en av de få, kanskje den eneste i klassen sin, som kunne lese før han begynte på skolen. Nå, er det noen i klassen som kan skrive fortere og penere enn ham. Jeg ser det på en av de andre barna her hjemme, som leser saktere enn ham også, at hun skriver mer og penere enn ham, men hun er også en typisk håndarbeidsjente som både kan strikke og flette hår. Dette henger sammen. Selv, er han svært kunnskapsrik når det gjelder krypdyr, insekter og verdensrommet. Han forbløffer meg ofte om hva han har snappet opp her og der. Det stikker meg i hjertet når han sier han er den dårligste. For han er jo kjempeflink.

Selv om lærere er aldri så flinke så blir det ikke lett for dem å møte hver enkelt elev der de er. Man har ikke mange minuttene av en skoledag med hver elev. Derfor blir foreldrene lærere nr. 2 uansett om man har hu eller ikke. Her er det store skjevheter i foreldrenes forståelse av dette og foreldrenes evne til å lære bort, og i foreldrenes tid.
Dette er hverken lærernes eller foreldrenes feil, jeg tenker at dette er en uunngåelig systemfeil.
Flere ganger når jeg har hjulpet barna med lekser så har jeg lurt på om de i det hele tatt har gått igjennom stoffet på skolen. For der sitter jeg å må undervise mer enn å bare bistå med hjelp mange ganger.

Jeg har sett at testing ikke er spesielt positivt. Det er så klart nyttig for læreren å vite hvilket nivå de enkelte elevene er på. Kartleggingstester må liksom til. Men når de blir større blir det mye mer tester og prøver. Tester på hvor flinke de er, i akkurat det faget, akkuruat den dagen, den timen. Om å gjøre å huske det man pugget, ikke glemme noe. Jeg liker ikke dette. Dette forstyrrer læringen. Bare fordi man scoret høyt på en prøve er ikke det ensbetydene med at man har lært noe, for dette kan man glemme like fort. For mye press på prøver kan være veldig negativt. Scorer man lavt, kan det ha vært manglende evne til å formulere seg, at man leser sakte og ikke skjønte sprøsmålet. Det kan hende vedkommende hadde klart seg strålende hvis prøven av muntlig, hvilket bringer meg videre til en annen ting som skurrer: Fremføringer. Hvorfor MÅ alle fremføre? «Du er flink til å fremføre, du får en 6-er». Vel, man kan også si «Du er utadvent og ikke redd for å stå foran folk, faktisk får du et kick av det. Du får en 6-er». Det er bare litt synd for de som er litt mer tilbakeholdne, for det krever mye, mye mer av dem å stå foran klassen å fremføre noe. Det kan være så skummelt at de ikke får frem alt de hadde forberedt. Da kan de ende opp med en 2-er. Rettferdig? Ja, såkalrt, alle blir jo vurdert utifra de samme kriteriene. Så dermed er det veldig urettferdig.

Skolen er helt topp for de som passer perfekt inn i den trange rammen. Alle de andre vil være eller ha et problem.

Alle er forskjellige. Noen lærer å lese når de er 4 og 5 år. Noen når de er 9. Jeg har hørt om noen unschoolere der de ikke pusher på lesing i det hele tatt. Barna begynner kanskje ikke å lese før de er 9 år, men til gjengjeld begynner de å lese skikkelige bøker med en gang. De har jo snappet opp bokstaver og har kunnet lese hele tiden, men hadde kanskje ikke lyst eller interesse for å lese en bok før 9-årsalder. Men det er jo helt topp det. Spiller ingen rolle om du begynner som 4 åring eller 9 åring. – Hvis du har hjemmeskole da. Hvis man går på skolen blir vil det blinke en stor rød varsellampe laaaang vei dersom du ikke er i gang med lesing ifølge «normalen».

Barn burde lese. Men, ikke bare fordi de «burde». De burde lese fordi det er verdt tiden deres! De burde lese om insekter, om sjødyr, om verdensrommet, om biler, om prinsesser. Akkurat det de er interessert i. Da går det myyye fortere!
Sånn er det meg meg også. Hvis jeg MÅ lese noe fordi det er en oppgave andre har pålagt meg og som jeg i utgangspunktet ikke er så interessert i, går det treig og jeg får kanskje ikke med meg halvparten engang. Men når jeg leser noe jeg VIL lese, kan jeg nesten ikke legge det fra meg. DA går det fort og jeg får meg meg hvert ord! Slik er det jo for barn også!

Av og til er det som om man leser med bind for øynene. Man får ikke med seg det man "MÅ" lese.

Av og til er det som om man leser med bind for øynene. Man får ikke med seg det man «MÅ» lese.

Og så er det jo lærerne. Mange er helt fantastiske. Faktisk er de fleste jeg har hatt erfaring med veldig gode lærere. Men alle får ikke kjemi med alle barna. Sånn er det bare.

Det er også mye som distraherer læringen på skolen. Ikke bare mobbing. Det er jo en åpenbar distraksjon, men det kan også være mindre ting. Støy, f.eks. Og drama, ikke minst. Jeg lurer på hvor mange barn på skolen det er som virkelig tenker «Yes, friminuttet er over, nå skal jeg endelig inn å lære mer!»

Vel, jeg kunne skrevet mye om min erfaring og mening med skolesystemet. Det er mange systemfeil her, som dessverre går utover barnas læringsiver.
Altså. Det ER mye fine ting med skolen også, det er ikke det. Men man kan heller ikke bare si at alt er så strålende bra. For da hadde det jo ikke vært så mange som sliter, eller hva?

Hjemmeskole har også sine fordeler og ulemper. Men ifølge min erfaring er fordelene veldig store. Læringen, som jo er det viktigste med både hu og skole, økes og får veldig god kvalitet. Motivasjonen for å lære blir en annen. Man trenger ikke å ha tester, for foreldrene følger med hele veien. Vi går ikke videre før vi vet vi har dekket et emne godt nok. Alle (vel, de fleste) foreldre er genuint opptatt av sine barns utvikling, derfor er de automatisk kvalifiserte. Og de kjenner barnet sitt. Dets historie, dets kvaliteter, dets begrensninger. Alt dette gir gode pekepinner for hvordan man kan legge opp opplæringen hjemme. Kanskje må ett barn sove ekstra lenge, kanskje et annet fungere best tidlig på morgenen ol.
.
Man kan kanskje tenke at man som hjemmeunderviser må ha masse kunnskap siden man skal lære bort. Men nei. Det er ikke der det ligger. Kunnskap for barnetrinnet tror jeg de fleste har nok av, og har man ikke det, så står det i lærebøkene. Det viktigste redakapet for å ha hu, er TID! Tid og en dose kreativitet og ikke minst tålmodighet. Dette er det viktigste. Barnet er allerede nysgjgerrig på livet. Vel, etter å ha gått på skole lenge, er det mange barn som sliter med lærelysten, men i utgangspunktet, er alle barn nysgjerrige. Foreldre har tid til å legge merke til hva barnet er glad i å holde på med, og kan bygge undervisning utifra det.
Ett eksempel: Mika på 4 år elsker å hente post. Vi kan da sørge for å skrive brev til ham innimellom. Og vi kan hjelpe ham å se hvem posten er til ved å lære ham bokstaver og å skrive navnene på alle i familien, sånn at han kan kjenne igjen og lese hvem den ulike posten er til.

Slik samfunnet er nå, så kan man ikke annet enn å forholde seg til systemet, enten man liker det eller ei. (Dvs, det er ikke helt sant, for man kan ha hu). Vi må støtte barna vår i skolegangen. Derfor vi jeg lære Mika også å lese før han begynner. Vi vil tegne så han blir vant til å bruke og holde blyant og farger.

Jeg skulle ønske jeg hadde hatt hu helt fra starten av. Det kan godt være jeg tar det opp igjen når jeg får samlet krefter og får sove om natten, men akkurat nå så er det beste alternativet å sende barna til den skolen vi har valgt. Jeg føler at det er trygt og godt for dem. Ikke at det ikke var trygt og godt på den lokale skolen. Jeg vil ikke på noen måte henge ut den, men det er bare noe med det at det kan bli litt stort og uoversiktlig. Barna merker f.eks godt forskjellen i språkbruken blant elevene. Jeg har hørt mye om miljøene på de ulike skolene. Og da er jeg glad det finnes alternativer.

Etter å ha lest noen bøker og spesielt «Hold on to your kids/ Vær tilstede i ditt barns liv» har jeg blitt mer oppmerksom på hvordan vi som foreldre kan hjelpe barna våre å ha det trygt og godt og ikke rote seg bort av i jungelen av ideer der ute. Bestill boken i linken over. HER kan du lese min anmeldelse av boken.

Hvem kan ha hjemmeskole og hvordan går man frem?
Alle som har tid kan ha hu. Man skriver et brev til kommunene om at dere starter med hu en gitt dato, som kan godt kan være «neste uke» og så er dere i gang. Alle må ha en tilsynsfører, som gjerne er rektor på den lokale skolen dersom ingen andre er ønsket.
Vips, så enkelt!

Men, det er ikke så enkelt alltid. Det er nemlig mange som er imot hjemmeskole. Det er veldig rart egentlig. Jeg tenker at det bare rett og slett er mangel på kunnskap. Selv om man selv ikke ville gjort det, så betyr ikke det at man må være imot det. Det betyr bare at det ikke passer for dem.
Vi har vært veldig heldig med vår tilsynsperson. Hun har bare vært positiv, støttende og konstruktiv og lærevillig. Hun hadde ingen erfaring med hu fra før, men satte seg inn i det med et åpent sinn. Det er det jeg skulle ønske at alle andre tilsynsførere gjør.
Mange har veldig dårlige erfaringer med tilsynsførere og har måtte ha mange dårlige opplevelser pga det. Det er veldig synd.

Jeg skulle ønske flere hadde hu, at flere så dette som en fin mulighet som familier kan benytte seg av. Kanskje vil man reise, bo i spania i 6 mnd, eller ett år, reise rundt i verden. Eller bare ha tid og ro sammen hjemme. Ha fri fra travle morgener og tester og mas.

Det er ikke skoleplikt i Norge, men opplæringsplikt.

Jeg visste ikke før noen år siden at dette var lov engang i Norge, men skulle ønske jeg visste det tidligere. Mange barn ville hatt stort utbytte av det; jobbe i sitt eget tempo og fordype seg i sine interesser. Befinne seg i en tilstand vi kaller for «Flyt», en tilstand der man er oppslukt av noe og huset kunne rast ned rundt dem uten at de enset det. DA er man i en perfekt tilstand for læring.

 

Her er en nyttig link for deg som er nysgjerrig på hu:
Norsk hjemmeundervisningsforbund

Jeg har fått så mye støtte fra dette forbundet. Her er det mange folk med god erfaring og mye kunnskap som mer enn gjerne hjelper med hva det måtte være.

Det er med tungt hjerte at jeg ikke skal ha hu mer, i alle fall ikke akkurat nå på fulltid. Men, jeg har jo fortsatt to små hjemme som jeg bevisst skal la seg fordype i sine interesser og være lykkelige med det. Så får vi se om jeg kan ta opp hu på et annet tidspunkt.
Men for nå, må jeg innse begrensningen jeg føler, nemlig at det tar litt mye tid. Alt tar litt mye tid. Spesielt de to små, for de roter og krever meg på så mange måter. Jeg kan ikke sette de i barnehage heller for å ha hu. Det føles ikke helt riktig for meg.
Så nå blir det slik det blir nå.

Linda

Følg gjerne bloggen på Facebook. 

 

 

Share and Enjoy !

0Shares
0 0 0

6 Comments:

  1. Alle barn lærer i ulikt tempo. Jeg har et barn med dysleksi som også er av den kreative menneskearten. Kunne gjerne hatt henne på Steinerskolen, men det opplegget hun har nå med verdens fineste lærer og spes.ped, samt et hav av venner, veier mere opp. Hun har selv valgt og fortsette på den skolen hun går på.
    Å ha henne på hu er helt usktuelt. Så pedagogisk er ikke jeg? Men en mere tilpasset skole med færre elever og mindre press er å foretrekke.
    Syns du har vært og er flink jeg, Linda❤️

    • Linda C. Hagen

      Takk takk! Ja, alle er forskjellige og vi foreldre må bare følge med på barna våre. Det er så mange ting å tenke på og vektlegge. Det er et stykke igjen til skolen fungerer optimalt for alle 🙂

  2. For en utrolig flott og informativ post Linda!
    Jeg har også vurdert HU fram og tilbake men konkludert med at det krever for mye av meg for å makte det. Det er med tungt hjerte at jeg har konkludert med det, for jeg vet at jeg hadde klart å gi barna mine en hverdag med mye mindre stress hvis vi hadde hatt HU. Etter at vi flyttet måtte de bytte skole og forlate sin skjønne lille lokalskole med 7-12stk i klassen, og går nå på en rimelig stor skole med 65stk i klassen. Det var litt av en forandring, og spesielt mellomsten som er høysensitiv slet godt med omveltingen.
    Jeg vurderer å snikinnføre hu med minstemann, da vi allerede driver unschooling på alle tre gutta. Men det også er vanskelig i en hverdag preget av skolen. Vi får se hvordan jeg får det til etterhvert som han vokser til.

    • Linda C. Hagen

      Ja det er helt riktig at det er ganske krevende, men veldig verdt det om man har tid og krefter 🙂
      Hva mener du med at dere driver unschooling på alle tre gutta? At de ikke går i barnehage? Jeg tror unschooling brukes både om å ikke ha barna i barnehage og å ha unschooling med skolebarn. Dvs. ikke ha de i skole og ikke gjøre skoleting hjemme, men lærer etter interesser osv.
      Jeg er absolutt ikke fremmed for å gå igang med HU igjen. Men jeg trenger å få sove om natten. Å amme to barn tar mye krefter og tid, og ikke minst søvn 🙂
      VÅr nå 2. klassing kan alt han skulle kunne i både 1. og 2 trinn ( sikkert langt utover 3 trinns-pensum også) før han begynte på skolen. Han har ikke lært noe nytt så langt i skolen. Læreren hans var flink til å gi han mer lekser i både matte og lesing. Men det var litt frustrerende da han begynte på skolen, for det var så mye han ikke fikk studert på en måte. En morgen satt han å leste en bok om slanger før skolen, men så måtte jeg avbryte ham fordi han skulle på skolen. Jeg er sikker på at han lærte mer da han leste den boken enn det han gjorde på skolen den dagen 🙂

  3. Jeg har i høst vurdert hjemmeundervisning, fordi jeg har hatt en gutt som ikke trivdes på skolen. Men, jeg er lærer og jeg vet hva som kreves, og jeg er ikke sikker på at jeg hadde klart å ivareta han og hans lærerplan her hjemme. Det krever sin mann, så all honnør til deg.

    Dessuten så handler det om både å være sosial og det å sosialiseres, – og da er det jo lettere å være sosial enn å sosialiseres inn i de deler av samfunnet som krever normer som blant annet skolen ivaretar. Men, mest av alt så handlet det om meg og min manglende tro på at eg skulle kunne være læreren hans de neste årene.. så om jeg valgte det bort etter utallige runder, så er jeg ikke i mot det. Men, vi valgte ut fra våre kriterier, – hvor jeg kom til at jeg ikke alltid klarer å være en best mulig mamma og at jeg ikke er sikker på om jeg hadde håndtert lærerollen midt i det hele.

    Men, om vi reiser bort en stund, som jeg drømmer om, da skal jeg påta meg jobben. Da er det for en tidsbegrenset periode.
    Kult at dere forsøkte og at du deler masse god informasjon

    • Linda C. Hagen

      Det er helt riktig at det er krevende å drive hu. Spesielt i starten tenker jeg. Jeg var ofte redd for om vi gjorde nok og sånt. Men jeg fant også ut at man må neste skifte kjørestil. Man må på en måte avskole seg litt, og det er veldig vanskelig, men også nødvendig. For hjemmeskole og skole er ikke det samme, men begge deler handler om læring, men på ulike måter. Vi brukte skolens lærebøker og det var veldig greit synes jeg, for da visste jeg at vi gjorde det samme som de på skolen. Samtidig så kan man fint kombinere fag. F. kan man ta endel av naturfagen og samfunnsfagen på engelsk. Vi la bort engelsboka vi, for den var så kjedelig. VI snakket heller masse engelsk og leste andre ting på engelsk. 10-åringen hadde kjempestor fremgang i engelsek, og når vi hadde amerikanske venner på besøk, klarte hun å snakke med dem. Hun følte seg trygg nok til at hun turte å snakke engelsk med dem og hun var kjempeflink. Sånne utfyllingsark med «This og that» og sånn, var knotete i starten. Så vi la bort de også, og tok de frem igjen etter at vi hadde snakket mye engelsk, og da var det kjempelett for henne å fylle ut de ulike ordene på riktig plass!

      Spennende hvis du prøver hu en dag, jeg tror du vil klare det kjempefint!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.